I en mors mage var det 2 babyer.



◀ Den ene spurte den andre: «Tror du seriøst at det er et liv etter fødselen?»


▶ Den andre svarte: «Ja, selvfølgelig! Det må jo være noe etter fødselen. Og kanskje det er hele grunnen til at vi er her – for å forberede oss på det som skal komme senere.»


◀ «For noe tullprat!» , sa den første. «Det er IKKE noe liv etter fødselen. Hva er det du snakker om? Hvilket liv skulle nå det være?»


▶ Den andre sa: «Jeg vet ikke, men jeg tror det vil være mer lys der enn her. Kanskje vi vil kunne bruke våre føtter til å gå fra A til B, spise og drikke via munnen vår – kanskje har vi andre sanser og egenskaper som vi ikke kjenner til enda.»


◀ Den første svarte: «Det du sier nå er helt absurd. Bruke føttene til å gå rundt forbi?! Spise og drikke via munnen vår?! Latterlig! Det er navlestrengen som gir oss næring og alt vi trenger. Her og nå, er alt som er. Navlestrengen vår er også veldig kort. Så et liv etter fødselen er helt ulogisk og henger ikke på greip.»


▶ Men den andre insisterte: « Vel, jeg tror det er noe mer… Og kanskje er det ganske annerledes enn her. Og kanskje vi ikke vil trenge denne navlestrengen mer.»


◀ Den første babyen sa: «Nå snakker du fullstendig tullball. Hva mer er det liksom? Hvis det er liv etter fødselen, hvorfor har da aldri noen kommet tilbake derifra?
Fødselen er slutten på livet, og etter fødselen er det ingenting annet enn mørke, stillhet og tomhet. Vi skal ingen steder.»


▶ Den andre babyen svarte: «Vel, ikke vet jeg – men jeg er sikker på at vi skal møte Mamma og hun skal ta vare på oss.»


◀ «Mamma?» ropte den første, «Du tror virkelig på Mamma? Latterlig! Hvis Mamma finnes, hvor er hun nå da?»


▶ Den andre svarte: «Hun er overalt – over, under, rundt oss. Vi er omfavnet av henne. Vi stammer fra henne. Det er i henne vi lever. Uten henne, kunne ikke denne verden vi lever i ha eksistert i det hele tatt.»


◀ Den første sa da tørt: «Vel, jeg kan ikke se henne, så det er bare logisk å konkludere fakta – hun eksisterer ikke.»


▶ Til dette svarte den andre: «Noen ganger, når du er helt stille og du konsentrerer deg og lytter, så kan du føle hennes nærvær, og du kan høre hennes kjærlige stemme, kalle på oss ovenfra…»

Daniel Førlandsås
SkrivEnMelding@gmail.com